her om dagen kom jeg til å tenke på at du lot deg overraske like mye hver gang det sammenrulla ull-teppet du nettopp hadde lagt fint på plass i en krok flyttet seg på særs mystisk vis
vi når inngangsdøra samtidig, men hun smetter inn før meg "eg må sånn tissa" jeg låser døra bak meg, retter litt på teppet, knyter av meg skoene, setter dem på hylla, henger fra meg jakken og skal til å gå inn i stua "forresten, gidde du skru på lyset her inne?"
det er rart hvor få kommentarer man egentlig mottat for burde man ikke egentlig ha hatt en temmelig dårlig ånde her man har gått rundt de siste åtte årene med sin halvdøde, råtne tann