Jeg hadde venta i et halvt år.
Som bare en Siddis i Barteby kan vente. Og lengte. Ikke hjem, for jeg trives i Trønderhovedstaden, stive busspriser til tross. Men om du tror Anne B klarer å skildre grisebondelivet ute på Byneset så er det ingenting mot det Renberg gjengir i Mannen som Elsket Yngve. Der mine gater, mine folk, mine minner taktfast skrider fram over papiret, overlates ingenting til unøyaktighetene. Boken er korrekt, perfekt, den ultimate dokumentasjonen av livet som har vært, om livet som fortsatt minnes.
Og nå kom filmen. Jeg visste at jeg kom til å elske ham - Mannen som Elsket Yngve.
Helst skulle jeg nok ha reist hjem. Sett filmen på Kino Z, ivrig diskutert den over en øl på Checkpoint med sambygdinger etterpå, før jeg tralta bort på Sting med nostalgisk smil om munnen. Men her satt jeg nå engang i isødet, som fattig student langt fra den trygge oljebyen, og måtte legge premierens skjebne i Trondheim Kinos hender.
Det skulle jeg aldri ha gjort.
86 kroner i kiosken. På en premiere tar man liksom ikke med seg brus hjemmefra. Det er litt som å skjeie ut med dyr champagne når noen fyller år, og store øyeblikk på kino skal nøye observeres med overprisa popkorn i armkroken og king size sjokolade i munnviken.
Filmen starter.
Etter bare 20 sekunder slår angsten ned i meg. Jarle Klepp henger ikke på greip. Heller ikke Helge Ombos frekke kommentarer passer uforbeholdent sammen med bildet av det pubertale ansiktet hans. Usynk, hvisker jeg. Lamslått. De nydelige personkarakteristikkene jeg har lest om i anmeldelsene er ikke å se, alt skuespillerne har lagt ned av mimisk arbeid er forgjeves. Det er som å lese teksten til en stumfilm og gjette seg fram til handlingen på egenhånd.
Jeg sender den østlandske kjæresten min på dør.
Tross alt er det jeg som er patrioten her, det er jeg som skal mimre til fordums Stavangergloser og nostalgiske stedsobservasjoner. Av frykt for å gå glipp av en eneste scene lar jeg han smyge seg unnskyldende forbi resten av raden og ut den mørke døren. Han er straks tilbake, med lovnad fra billett-dama om forbedringer.
Den gang ei.
Den urytmiske sammenhengen mellom bilde og tale på samtlige bandmedlemmer i Mathias Rust Band forverres en stund til det latterlige, før den igjen siger tilbake til oppstartens velkjente nivå. Jeg venter spent. Skal noen skru mer på den magiske knappen? Skal de prøve andre veien også?
Etter nok et kvarter i innbitt irritasjon tar jeg selv beina fatt. Ute på gangen lover en fyr med walkie talkie meg bot og bedring, og jeg retunerer resolutt til stolsetet mitt, blek over å ha gått glipp av verdifulle replikkvekslinger i skolegården på Kongsgård. Det ventes.
Så blir filmen skrudd av.
Folk fniser, det kastes popkorn på sidemannen, og tekstmeldinger sendes. Jeg er fornøyd. En avskrudd film er tross alt bedre enn en usynk film, dette betyr endring, handling, revolusjon! Jeg gnir meg i hendene idet filmen starter igjen. Jarle er på besøk hos Yngve, og jeg fryder meg over å snart skulle få se det fantastiske samspillet dem imellom som Filmpolitiet skrøt sånn av tidligere på dagen.
Her slutter historien.
Ikke om Jarle og Yngve, ikke Cathrine eller Folken heller for den saks skyld, for Renbergs historie fortsetter sin haltende, usynkrone gange i 40 minutter til. Men historien om Trondheim Kino og meg. Fordi jeg vet at jeg aldri mer kan stole på at min hjembys historie, mine idolers skaperverk eller generelle kunstneriske framførelser blir presentert meg på den måten jeg vet jeg fortjener, som ærlig og redelig billettkunde og popkornkonsument. Fordi akkurat når jeg trengte det mest, milevis hjemmefra og med klumpen i halsen allerede før reklamen er ferdig, blir min drøm om historiens filmopplevelse knust mot den iskalde marken i Prinsensgate, der den dør momentant.
Jeg subber ut, skuffet som bare en bortskjemt utgave av dessertgenerasjonen kan være.
Fittesatan anarkikommando!!
